Historien om utvidelse av EØS-avtalen og DNV-rapporten

DET POLITISKE SPILLET OM UTVIDELSEN AV EØS-AVTALEN

Fra VETERINÆRENS DEPROFESJONALISERING: FRA VIKTIG YRKESUTØVER TIL LYDIG BRIKKE

ss. 55-59

Spillet om utvidelsen av EØS-avtalen er en noe underlig historie. Formelt startet dette ved at en del mente Norge ville få problemer på grunn av økt kontrollfrekvens av våre fiskeprodukter inn i EU, når EU skjerpet sitt system mot tredjeland og Finland/ Sverige ble medlemmer i 1995. Allerede våren 1995 tok norske myndigheter kontakt med EU for å sette i gang en prosess for å utvide EØS-avtalen til å inkludere hele det som nå ble kalt det «veterinære» området. Det er fremdeles omstridt om hindrene for norsk fiskeeksport var reelle problemstillinger, men fiskerinæringa så det nok på denne måten, uten at en kunne dokumentere dette godt.

KRAV OM KONSEKVENSUTREDNING

Da nyhetene om dette ble sluppet ble Leif Forsell fra Bondelaget invitert til TV-debatt om den såkalte utvidelse av EØS-avtalen. Saken slo ned som en bombe i næringa og blant veterinærer. Forsell ringte meg før sendinga, og på råd fra meg argumenterte han for at det burde gjennomføres en konsekvensvurdering av dette forslaget. Dette var jo et logisk forslag, særlig i lys av WTO-avtalens prinsipp om bruk av risikovurderinger, og dermed vanskelig å gå mot. Ut på høsten 1995 ble så representanter for husdyrnæringa og landbruksorganisasjonene kalt inn til et møte i Landbruksdepartementet. Bakken stilte med hele korpset sitt, og gjorde det så vidt jeg skjønner rimelig klart at konsekvens/ risikovurderingen skulle gjøres fort og effektivt, og at han ikke så noen betenkeligheter med forslaget om utvidelse av EØS-avtalen. Representantene fra landbruket reagerte svært negativt på dette møtet og opplevde Bakkens agenda som trenering av forslaget om konsekvensutredning. Etter dette møtet tok så organisasjonene kontakt med andre, blant annet meg og ba om hjelp på området. 66Forsell er en sentral landbruksbyråkrat, med stilling i LD 1979-88, deretter landbruksattache i Brüssel (1988- 90). Etter dette ble han sentral i Bondelagets EU-kompetanse, som næringspolitisk talsmann (1991-95) og assisterende generalsekretær (1995-1999) før han ble leder av NILF, så over i LMD igjen som ekspedisjonssjef (2004-2011) og endelig som departementsråd (2011-). 56 DNV TAR BALLEN Den videre gang var at jeg skrev et brev til DNVs sentralstyre, der jeg forslo at DNV skulle opprette et eget fagutvalg, som skulle stå for den faglige vurderingen av mulige konsekvenser av en utvidelse av EØS-avtalen på det veterinære området. DNVs sentralstyre, under ledelse av president Gisle Tomasgaard, var da modige nok til å støtte forslaget og etter en del sonderinger ble utvalget oppnevnt: Tidligere Veterinærdirektør, professor Olav Sandvik, daværende rektor ved NVH professor Hallstein Grønstøl, tidligere direktør ved MatForsk og statsråd, professor Anton Skulberg, daværende førsteamanuensis, nå professor i virologi ved NVH Espen Rimstad med meg som sekretær i utvalget. Arbeidet startet senhøstes 1995 og pågikk ut over vinteren og våren 1996.

VETERINÆREN I NASJONALT FOKUS; DNVS MØTE I TRONDHEIM MARS 1996

En måned før den planlagte lanseringen av rapporten, var det 25-27 mars Veterinære Fagdager i Trondheim. Noen dager før eksploderte nyheten om at BSE hadde smittet over til mennesker i Storbritannia. For de som ikke opplevde dette er det verdt å minne om at BSE-historien med rette er beskrevet som et jordskjelv for britisk og europeisk husdyrindustri67. Det var ille nok med sjukdommen hos storfe, men da en artikkel i the Lancet  i mars 1996 dokumenterte at BSE-agens også ble overført til mennesker og ga en ny variant av Creutzfeldt-Jakob, tok det helt av. Det var nesten uvirkelig å oppleve hvor stor fokus det ble på veterinære spørsmål under disse fagdagene. Medieoppbudet inkluderte tallrike innslag i radio og TV, og det var knapt et foredrag som ikke ble besøkt av journalister. DNVs programkomite, ledet av Ivar Hellesnes hadde truffet meget bra ved å invitere Olav Sandvik som sentral foredragsholder. Sandvik kjørte hele BSEhistorien som han kunne ut og inn. Dette ga DNV en innertier når det gjaldt timing, og DNVs talsmann Knut Rønningen68 og leder i programkomiteen Ivar Hellesnes hadde travle dager med å håndtere media. Dette var ikke tiden for å argumentere for at vi skulle integreres i EU på det 67Det er skrevet en uendelig mengde artikler, rapporter og bøker om BSE. En god kilde for å forstå saken er rapporten utgitt av The BSE Inquiry, Her beskrives i all gru forholdene i husdyrindustrien på denne tiden. http://collections.europarchive.org/tna/20090505194948/http://bseinquiry.gov.uk/report/volume1/toc.htm

Knut Rønningen var sentral i DNV store deler av 90-tallet. Han satt i sentralstyret 1994-97 og var president i perioden 1997-2000. BSE-saken bidro senere vesentlig til at en innen EU erkjente at en måtte ta dramatiske grep for å håndtere smittsomme sjukdommer hos dyr bedre enn tidligere. Fram mot 2000 var det imidlertid svært tydelig at EU ikke var i stand til å håndtere sitt husdyrbruk på en god måte når det gjaldt smittebekjempelse. Først en del år etter år 2000 skjedde det en betydelig forbedring. Under debatten om utvidelse av EØS-avtalen og fram mot Stortingsvedtaket var dette ukjent og langt fra klart. Når Bakken og Sørheim i ettertid puster lettet ut og sier at det gikk ikke så verst, burde de nok også sagt at de selv tok direkte feil når de omtalte EU på denne tiden. EU-byråkratene internt var langt mere kritiske til EUs system på den tiden «våre» veterinærer gikk god for dette systemet. DNV-RAPPORTEN PUBLISERES Arbeidet med rapporten gikk ut over våren 1996, med innspurt etter Veterinære Fagdager i Trondheim, og med endelig publisering som et supplement til NVTs juninummer 1996 med tittelen Matvarekvalitet, dyrehelse og internasjonal handel. Premissene for rapporten var en situasjonsbeskrivelse der utvidelse av EØS-avtalen på det veterinære området spilte sammen med det WTO-baserte importvernet, og vi drøftet hvordan disse ville kunne spille sammen. Anbefalingen var ganske klare, og DNVs utvalg anbefalte å si nei til utvidelse av EØS-avtalen ut fra hensyn til dyrehelse og folkehelse. En lesing av rapporten nå nesten 20 år etter tror jeg viser at rapporten har stått seg bra, selv om den selvsagt var overfladisk på mange områder. Fra LD og VI var det ganske taust under og etter lanseringen, bortsett fra at Bakken på lanseringen pekte på det ganske åpenbare at vi måtte regne med tilsvarende spilleregler for vår fiskeeksport. En kort kritikk i NVT fra Krogsrud på VI gikk på at vi (etter avtale med NVTs redaktør Gustavsen) hadde henvist til en rekke artikler som kom først i et temanummer om infeksjonssjukdommer hos husdyr. Ellers kom en relativt nøytral anmeldelse av Trygve Grøndalen og NVT avrundet de indre veterinære debattene. Det var ikke lett for noen å gå ut med skarp åpen faglig kritikk av Sandvik, Skulberg og Grønstøl. Det gleder meg også å lese Sandviks vurdering av vårt samarbeid i hans memoarer. Den eneste som jeg vet om som virkelig kritiserte rapporten var liberalisten, skribenten og kjøttfeprodusenten Tore Stubberud. Han var og er en polemiker, og ønsket å henge ut rapporten og hele veterinærstanden70. For meg er det litt trist i ettertid på at ikke flere veterinærer gikk inn i stoffet og diskuterte den saksframstilling vi ga. Jeg tror dette viser at veterinærene fremdeles hadde litt vanskeligheter med å kritisere autoriteter (her faglige autoriteter). De problemstillinger vi diskuterte omfattet biologiske prinsipper opp mot strukturen av norsk husdyrhold og komplekse saker som internasjonal handel og EØS-avtalen. Det er mange tema som burde vært tatt tak i og diskutert mere blant oss. Av og til blir kanskje meningsfeller ens verste fiende hvis en ikke tar sjansen på en utdyping og problematisering av kollegers syn. Matvarekvalitet, dyrehelse og internasjonal handel ble etter publisering førende for hele debatten om utvidelse av EØS-avtalen. DNV kom sterkt i fokus og fikk både sterk ros, og en del kritikk, for sin rolle i debatten. De økonomiske kostnadene for DNV var også marginale, og i tillegg til trykking av rapporten tror jeg de eneste kostnader var refusjon av Anton Skulbergs trikkebilletter (vi andre hadde månedskort). DNV utga senere også en egen rapport med sine vurderinger om næringsmiddelområdet, og etter DNVs utredning ble det også satt ned en gruppe av SNT som skulle se på konsekvenser av en utvidelse av EØS-avtalen. I denne gruppen satt professor og avdelingsoverlege ved FHI Arve Lystad, avdelingsoverlege Jørgen Lassen (FHI) professor Georg Kapperud (FHI/ NVH), professor Kåre Fossum (VI) med meg som sekretær. Rapporten Helsemessige konsekvenser av en mulig utvidelse av EØS-avtalens vedlegg I ble avgitt til SNTs Vitenskapelige Komite våren 1997, og etter noen merkelige runder i dennes hovedkomite sendt til SNT. Institusjonene Sandvik skriver at til tross for en del unøyaktigheter var dette en god rapport og jeg får en hederlig attest på min innsats. Det varmer 70. Jeg synes Stubberuds stil og framgangsmåte er litt ekkel, særlig gjelder det hans oppførsel i forhold til en del yngre kvinnelige saksbehandlere. Som skribent kan han ha noen poenger, og han pekte på noen svakheter i DNV-rapporten. Fossum var også tidligere rektor ved NVH. Han var etter rektorperioden en periode ved NVHs avdeling i Tromsø før han ble ansatt som rådgiver ved VI. På mange måter var kanskje Fossum den faglige arvtageren etter Sandvik, og hadde som han store kunnskaper om infeksjonssjukdommer hos dyr og zoonoser. 59 som dominerte hovedkomiteen (FHI og VI) var for øvrig raske med å kontakte sine departement for å få tilleggsbevilgninger for å følge opp disse forslagene.

Veterinærprofesjonens fall

Bok som omhandler veterinærprofesjonens historie inn i New Public Management på 90-tallet og inn mot etablering av Mattilsynet i 2004 - jeg kaller dette en deprofesjonalisering

  • Bokas forside

Boka om veterinærprofesjonens historie etter 1990

5. sep, 2017

Undersider

Jeg skal etter hvert komme med en del betraktninger omkring veterinærutdanninga og Mattilsyn/ risikovurderinger. Undersidene vil få innhold etter hvert.

5. sep, 2017

Tida går.

Jeg har fulgt dårlig opp denne debatten, men registrerer at sida mi far fått >20000 treff. Ikke så verst kanskje. Jeg håper andre kan bidra litt i debatten også. Det ryktes at de "eldste" (Bakken, Sørheim..) driver med en bok. Jeg gleder meg til å lese og anmelde den...

24. feb, 2016

Boka er nå gratis.

Jeg har nå dekt trykkekostnadene i boka, og sender derfor digitalversjon gratis til den som sender en bestillingsmail til vetprofesjonen@gmail.com. Trykt versjon er dessverre ikke tilgjengelig.

3. mar, 2015

Foredrag Veterinærhistorisk Selskap

Jeg holdt 3.mars 2015 et foredrag i Veterinærhistorisk Selskap om boka. Det var et interessant møte, der jeg fikk god repsons på foredraget og mine analyser. Etterpå fikk jeg kritikk av alle jeg har kritisert i boka (de veterinære lederne) for at jeg har vært uhøflig mot dem. Det er nok kanskje riktig, men det var illustrerende at ingen andre tok sjansen på å ta ordet, og at våre gamle ledere ikke var uenige i min analyse om at de har vært med på å degradere veterinærprofesjonen.
Jeg tror vel ganske enkelt at de bryr seg om sitt ettermæle, men ikke om konsekvensene av det de har vært med på å skape.

4. des, 2014

Nyttig bok fra Pax

I boka Profesjonshistorier (Slagstad / Messel) er et interessant kapittel om veterinærene av Kristin Asdal og Tone Druglitrø.
http://www.pax.no/profesjonshistorier.5602434-328649.html
Jeg siterer fra sluttordene: "Det institusjonelle fellesskapet med landbruket var veterinærprofesjonens mulighetsbetingelse. Men det ble også veterinærprofesjonens skjebne."

Bokas forord

En moderne stat som Norge har en rekke profesjoner som har vært bærende elementer i utviklingen av det vi i dag betegner som velferdsstaten. Veterinæren har vært en av disse. Begrepet veterinær[1] er som kjent koblet til behandling av nyttedyr og betegner den brede rollen veterinæren har hatt for å sikre en fornuftig husdyrproduksjon. Den kliniske rollen har etter hvert dominert veterinæryrket, men særlig i det «tyske» området (Norden, Sentral- og Øst-Europa) har veterinæren hatt en annen rolle enn i mange andre land, særlig ved en sterk posisjon innen mattrygghet og vann/ miljø-området.

Dette er historien om en profesjons fall i perioden fra slutten av 1980-tallet, en periode som tilsvarer tida mellom Den Norske veterinærforenings (DNV) 100-årsjubileum i 1988 og 125-årsjubileum i 2013. Dette betyr ikke at dyrlegen er blitt upopulær eller har fått lavere status i forhold til klinisk virksomhet, men at veterinæren har mistet mange viktige posisjoner innen offentlig sektor og er mindre markert i media og i politisk fora. I forhold til de fleste andre land, er det fremdeles relativt mange veterinærer som arbeider innen offentlig tilsyn, sentralforvaltning og forvaltningsstøttende institusjoner, men mange posisjoner som før var forbeholdt veterinærer er nå borte; distriktsveterinær, byveterinær, og kommuneveterinær, samt posisjoner innen Mattilsynet der veterinær ikke lenger finnes som en del av tittel. Dette gjelder også ikke minst Veterinærdirektøren.

Ved sin 125-års jubileum i 2013 ga DNV ut Veterinæren. Yrke-Organisasjon-Samfunn (21), en grundig gjennomgang av vår veterinære historie. I tillegg finnes mange artikler i Veterinærhistorisk Selskaps årbøker. Det er derfor ikke noen mangel på beskrivelser av den veterinære historie. Dessverre røper mange av disse beskrivelsene en manglende forståelse av det norske samfunnet og de endringer også andre profesjoner har opplevd de siste 25 årene via store endringer innen offentlig sektor.

Jeg tror at min omtale av perioden før 1990 er basert på en rimelig bred konsensusoppfatning. Når det gjelder omtale av de turbulente åra på 90-tallet med EØS-avtalen (1992-93), EU-debatten (1994), den langvarige debatten om utvidelse av EØS-avtalen (1995-1998) og endelig perioden fram til etablering av Mattilsynet (2004), er jeg førstehånds kilde, og framstillingen er preget av det. Det er illustrerende å se hvor neglisjert denne delen også er i DNVs historiegjennomgang. I en del av disse debattene, særlig omkring den såkalte «veterinæravtalen» mot slutten av årtusenet, var også Den norske veterinærforening (DNV) en viktig aktør. Det er ikke ofte en liten fagforening nesten skaper regjeringskrise, som DNV faktisk bidro vesentlig til i forbindelse med Stortingets vedtak om utvidelse av EØS-avtalen i 1998. Perioden etter 2004 er kortere omtalt, delvis på grunn av at jeg i mindre grad har vært aktiv i debatten og har mindre oversikt over denne perioden.

Jeg skriver dette som en del av et forsøk på en faglig/ fagpolitisk refleksjon basert på mine erfaringer som veterinær, underviser ved NVH, forsker og i perioder aktiv samfunnsdebattant på veterinære faglige og fagpolitiske arenaer siden jeg ble uteksaminert fra NVH i 1983. NVH er for øvrig nå også historie, ved innlemmelsen i Norges Universitet for Miljø og Biovitenskap (NMBU) i 2014, og kalles nå Veterinærhøgskolen NMBU.

Ett av bokas budskap er en kritikk av en del av de veterinære lederne i offentlig sektor. Jeg mener at disse på grunn av sin manglende samfunnsforståelse neppe greide å se omfanget av de endringene som kom, og at de dermed endte opp som en slags servitører av en deprofesjonalisert yrkesgruppe inn i Mattilsynet i 2004. Det har nok ikke vært lett å lede profesjoner i Norge den siste generasjonen, men det fritar ikke for ansvar.

Et hovedmotiv for å skrive dette er å bidra til en utvikling av veterinærens samfunnsrolle ved å sette veterinæren som profesjon inn i en samfunnsmessig kontekst. Vi må som profesjon lære av historien og bruke det til å forstå vår nåtid. Jeg er altså overbevist om at moderne veterinærer må skjønne mere av samfunnet for å kunne yte sitt bidrag til det samfunnet vi skal tjene – i klinisk praksis, offentlig forvaltning, undervisning og forskning, eller annen virksomhet.

Jeg håper teksten kan bidra til å starte en re-profesjonalisering av veterinæryrket, og velger å knytte dette til en strategi koblet til Veterinær Samfunnsmedisin (VSM). Uten å forstå vår nåtid blir begrep som VSM uten egentlig innhold, og vi står igjen på plattformen med «vår brede biologiske bakgrunn» når samfunnet går videre.

Bokas hovedfokus er veterinæren og den rolle vi som profesjon har i forhold til våre samfunnsroller. Mange av veterinærene arbeider imidlertid i privat virksomhet – i private klinikker, egen praksis, i fiskeoppdrett, industri og andre områder. Også her er det store sakskomplekser som er koblet til vårt overordnede samfunnsansvar, synliggjort blant annet i forbindelse med debatten om import av gatehunder fra Romania og andre land. Sjukdomskontroll har på flere områder blitt privatisert, og med den statlige abdikasjonen fra dette området har veterinærprofesjonen fått et større ansvar. Samtidig har veterinærene blitt en viktig del av den store bioproduksjonen som skjer i havet. Det er et stort ansvar å være med å sikre at vi har en bærekraftig husdyrproduksjon med gode vilkår også for dyrehelse og dyrevelferd.

Dyrlegen[2] står sannsynligvis fremdeles høyt i kurs i Norge, og det er kanskje derfor for enkelte litt rart å se at denne yrkesgruppen er deprofesjonalisert. Imidlertid har det også her skjedd store endringer gjennom bokas tidsspenn fra ca. 1990 og til i dag. Antallet som arbeider mot tradisjonelle produksjonsdyr går ned, store smådyrklinikker etableres og store kjeder tar over dette markedet. Og ikke minst har vi fått en endring ved at utdanningen er europeisert, ved at alle med godkjent utdanning fra EØS-land kan jobbe i Norge.

Også innen kliniske områder ser vi, som innen humanmedisin, at profesjonene utfordres ved at dyreeiere har store muligheter for å oppdatere seg på nettsider om de sjukdommer eller imaginære sånne, som deres dyr lider av. Utfordringer ligger det også i at vi har fått et betydelig marked innen alternative terapiformer og spesielle fôr-regimer. Her slår det moderne samfunns relativistiske forhold til fagkunnskap inn, i visse miljøer er det bortimot uhøflig å kritisere en rent subjektiv virkelighetsoppfatning om virkning av en eller annen terapi. Det er kanskje særlig for Veterinærhøgskolen NMBU at dette representerer en stor utfordring. Hvilket syn skal denne institusjonen formidle til sine studenter, når vi vet at mange klinikker har et betydelig inntektsgrunnlag ved å inkludere fôrhandel og alternative terapier i sine regimer?

 

Jeg håper og tror at denne boka kan bidra til en nødvendig intern debatt blant norske veterinærer om vår samfunnsrolle og hvordan profesjonen og dens fagforening DNV skal forholde seg til et samfunn i sterk endring.



[1]http://ordnet.dk/ddo/ordbog?query=veterin%C3%A6r: Latin veterinarius 'dyrlæge', af veterinus 'lastdyr-, trækdyr-', af vetus 'gammel', dvs. gammel nok til at bære last.

[2]Det er vel greit å bruke begrepet dyrlege på de veterinærer som arbeider innen tradisjonell klinisk virksomhet mot produksjonsdyr eller sports- og familiedyr.